Topp 10 – Moderne filmer i svart-hvitt!

De første fargefilmene kom allerede tidlig på 1930-tallet. Som vi vet så vi likevel flere tiår til med hovedsakelig svarthvitt filmer framfor fargefilmer. På starten av 1970-tallet derimot ble fargefilmen endelig industriens standard, og bruken av svarthvitt har i all hovedsak gått fra å være standard til et kunstnerisk trekk. Siden David Fincher kommer med Mank, en svart-hvit film satt til 30-tallets Hollywood, kommer ut i løpet av uka har vi i redaksjonen valgt og ta en nærmere kikk på de beste svarthvitt filmene som kom etter 1970!


10. Frankenweenie (2012), av Tim Burton

Animasjonsfilmen Frankenweenie fra 2012 er navnet på Tim Burtons kanskje minst markedsførte film siden live-action kortfilmen hans med samme navn fra 1984. Begge er i nydelig skyggebelagt og lyskoreografert svart og hvitt og belager seg på en stilform med inspirasjon fra 1930-talls monsterfilmer. Mer spesifikt Universal Monsters-filmer som f.eks. Dracula (1931), The Invisible man (1933) og selvfølgelig Frankenstein (1931).

Historien går som følger. Når gutten, Victor Frankenstein (Yes!) sin kjære hund, Sparky, dør klarer ikke Victor å akseptere dødsfallet av sin nærmeste venn, og bestemmer seg derfor for å ty til et risikabelt vitenskapelig eksperiment for å få tilbake sin firbeinte kompis. Det er ingen tvil om at regissører som har en forkjærlighet for noe, også får det fram. Her viser Tim Burton, nok en gang, sin fasinasjon for gotisk horror med et nærmere fokus på den kjente historien om «monsteret som ikke skulle vært», bare med en mer familiekjær og lodden twist. Frankenweenie er et forlenget filmstykke av forgjengerens kortfilmformat og har nå blitt gjort mer tilgjengelig for barn ved Burtons valg av 3D-stop motion-animasjonsstil, samt en nedtoning av groteske virkemidler og en barnsliggjøring av karakterer.

Historien er søt, karakterene er nøyaktig det de trenger å være og ikke noe særlig mer. Samtidig er budskapet om å lære seg at døden er en naturlig del av livet mer passende barn og ungdommer. Der den klassiske Frankenstein-historien av Mary Shelley begeistrer de fleste klassiske horror-fans med sitt originale og brutale Jurassic Park-sagn om å ikke kødde med naturen, så blir Frankenweenie en fin og håpefull historie om en småbygutt og hans kjærlighet og vennskap til sin bestevenn, Sparky. Ikke Tim Burton sin beste film på noen måte, men en kort, gotisk og fin monsterhistorie om vennskap som du kan se med de aller fleste!

Skrevet av Marius Mellem


9. Elefantmannen (1980), av David Lynch

Når navnet David Lynch nevnes, tenker man kanskje på hans surrealistiske og eksperimentelle stil han er kjent for i filmer som Eraserhead, Mulholland Drive, Lost Highway eller TV-serien Twin Peaks. Hans andre film Elefantmannen (1980) derimot er en langt mer realistisk entre i hans imponerende filmografi.

«I am not an animal, I am a human being!».
Inspirert av en sann historie, The Elephant Man (som filmen heter på originalspråket) handler om Joseph Merrick (John Hurt), en ung mann født med et livshemmende og vanskapt utseende som gir han kallenavnet «Elefantmannen». Under en sadistisk ringmester jobber han på et freakshow hvor folk betaler for å se hans fryktinngytende utseende. Heldigvis blir han oppdaget av Dr. Frederick Treves (Anthony Hopkins) som finner en interesse i tilstanden hans og lar ham bo og få behandling på sykehuset. Treves oppdager straks at under det misformede ansiktet gjemmer det seg en intelligent og godhjertet person som kun ønsker å bli godtatt av samfunnet.

At filmen er vist i svart-hvitt gjør den umiddelbart merkverdig.  Det bidrar blant annet til å bringe deg til fortiden, i en dyster og melankolsk setting. Det er som å se den sanne historien fortalt gjennom en rekke gamle fotografier. Filmen er nydelig skutt med sterke kontraster av lys og skygge og skuespillet er svært sterkt hos Anthony Hopkins og John Hurt, hvor sistnevnte ble Oscar-nominert.

Det filmen mestrer så umåtelig bra er å bygge opp sympati for Joseph. Det går ikke et sekund hvor du ikke ber til høyere makter om å gjøre livet til den stakkars mannen bedre. Så for hver gang det går dårlig og folk mishandler ham føler du flere sting i hjertet og tenker at det ikke er noe håp for menneskeheten. Jeg så filmen for 5 år siden og har ingen planer om å se den igjen før jeg vet jeg er emosjonelt stabil nok til å takle det. Den satte spor for å si det slik.

Skrevet av Håkon Munthe-Kaas


8. Den Rasende Oksen (1980), av Martin Scorsese

Martin Scorseses mesterlige Raging bull (Originaltittel) (1980) ble det fjerde samarbeidet mellom Scorsese og hovedrolleinnhaver Robert De Niro, og resultatet er for mange sett på som ett av deres flotteste verk.

Vi følger livet til bokseren Jake Lamotta (De Niro) og hans opp og nedturer. Filmen viser at for å bli den beste i verden i uansett yrke må en også få ut sine styggeste kvaliteter og sider ved seg. Dette er slettes ikke en underdog-feel-good film slik som Rocky, men et brutalt ærlig studie av en mann med en seriøst problematisk psyke. Hans vanskelige forhold med sine nærmeste er selve drivkraften hans i ringen. Filmen utforsker heller personen fremfor hans oppnåelser. Det er kanskje ikke en fullblods boksesportsfilm, men likevel føles filmen som et slag i ansiktet!

Dette er helt klart De Niro og Scorsese på deres sterkeste. De har laget flere gode filmer sammen i ettertid, men ingen har samme «feel» som Den Rasende Okse, mye grunnet valget av å ha den svarthvitt, slik som lista antyder. Rocky som nylig hadde vunnet «Beste Film» på Oscarutdelingen startet en trend med boksefilmer, så for å skille seg ut gikk Scorsese for svarthvitt. Ettersom det er en biopic med handelsforløp på 40-tallet hjelper det også å gå for dette utseende da det hele virker mer oppslukende og nesten dokumentarisk. Om du ikke har sett den enda vil jeg oppfordre deg til å gjøre noe med det.

Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes


7. Ed Wood (1994), av Tim Burton

Med filmer som Apeplaneten (2001), og Alice i Eventyrland (2010) er det mange som har glemt hvor enestående Tim Burton faktisk er. Tim Burton er den fremste ekspresjonistiske regissøren vi har i dag. Ekspresjonismen har røttene sine i svart hvitt filmer på 1920 tallet. Det er derfor ingen overraskelse at Tim Burtons eneste live-action fargeløse film er en av tidenes beste.

Ed Wood (1994) fokuserer på det private og profesjonelle livet til den legendariske b-filmregissøren Edward Wood Jr. Johnny Depp skinner i hovedrollen, der han spiller et av de mest beundringsverdige positive menneskene noensinne. Regissøren begynner filmen som en taper med null sjans for å klare seg i Hollywood. Men etter han blir venn med den tidligere megastjernen Bela Lugosi (Martin Landau), blir han om til en taper med en liten sjans for å klare seg!

Uten det vanlige fargespekteret blir Tim Burton nødt til å bruke skygger for å få fram hans ikoniske stil. Det er flere innstillinger som viser Bela Lugosi i forskjellig lys enn andre karakterer, nesten som han er en vampyr i denne filmen også. Alle scenene, settingene, skuespillerne, og rekvisitter kommer sammen for å danne den beste stilen. Tim Burton stilen!

Skrevet av Martin Skage


6. Hard to Be a God (2013), av Aleksei German

Hard to Be a God er en u-ortodoks film innen science-fiction sjangeren. Selve premisset for det som utspiller seg i filmen er veldig gøy; den våger å stille spørsmålet “hvordan hadde menneskeheten sett ut hvis det var lovpålagt å drepe alle intelligente mennesker, i middelalderen?”. Filmen følger vår hovedperson, Anton som utforsker akkurat dette. Han er en jordisk forsker og finner fort ut at folkene på planeten ikke er i stand til å gjøre fremgangen som kreves for å få i gang en renessanse.

Filmen hadde sine problemer under produksjon, og det tok hele 13 år fra produksjonen startet til den premierte. Filmen ble premiert etter Aleksei Germans død takket være hans sønn. Det er åpenbart hvorfor de har valgt å vise filmen i svarthvitt; De heslige levevilkårene er nok til å frastøte enkelte seere. Svarthvitt effekten gjør filmen bare uappetittlig, i motsetning til kvalmende hvis den hadde blitt vist i farger. Det er en fryd og en opplevelse å være vitne til denne filmen for første gang. Den har noen av de ‘vakreste’ innstillingene i det 21. århundre, på tross av at man kan få en trang til å ta en dusj eller to som følge av å ha sett den. Det er både overraskende og trist at ikke flere utenfor Russland har engang hørt om denne uslipte diamanten. Gi den en sjanse da vel! 

Skrevet av Torkel Bendixen Englund


5. Frances Ha (2012), av Noah Baumbach

Oppvekstdramaet er ein populær sjanger, med tønnevis med årlege innslag frå Hollywood-maskinen. Unge (u)-vaksne får ikkje like ofte same merksemd, sjølv om dei fleste nok ikkje kjenner seg som vaskekte vaksne før godt ut i tjueårsalderen. Noah Baumbach har skildra liknande periodar i menneskjes livslaup tidlegare, mest markant med Kicking and Screaming i 1995. Der var fokuset primært på ei gruppe venner som etter uteksaminering frå universitet hadde lite å styre med. Mangel på ambisjon og ein klar karriereveg vart allereie her utgreidd i detalj av Baumbach. Når han då i 2012 gjekk saman med Greta Gerwig for å skape ein film frå same utgangspunkt, men denne gongen med eit klart autobiografisk kvinneleg perspektiv fekk han sjansen til å oppdatere sin eigen filmografi.

Handlinga følg Frances (Greta Gerwig), ei kvinne, midtvegs i tjueåra som slit med og finne sin eigen sti i livet. Ho lev i ei leilegheit som ho ikkje har råd til å betale for, med nokre kjenningar ho eigentleg ikkje kjenner. Gerwig baserer mykje på sitt eige liv, og hennar opplevingar frå denne tida i livet hennar. Mangelen på inntekt og retning er til og ta å føle på. Frances opplev i filmen og gå igjennom distinkte periodar som vekslar mellom frustrasjon og ambisjon, medan ho søkjar etter noko ho ikkje heilt veit kva er. Det er rett og slett ein veldig relaterbar film.

Filma i flott svartkvit, Frances Ha tek eit djupdykk inn i ein periode frå ein gjennomsnittleg New-Yorkar sitt liv. Kvardagen, og det som er mindre kvardagsleg går om einannan. Det er eit ytst realistisk uttrykk, som vektlegg over alt dei endrande kjenslene og humøra Frances går igjennom. Ei serie med uinteressante kjærleiksinteresser er berre bakgrunnstøy. I framgrunnen er det Frances sjølv, og hennar relasjon til besteveninna som vart fokus. Det er ein nokså uortodoks film i kva den vel og fokusere på, og dette er absolutt til filmens fordel. Stundom ei tragedie, og stundom ein komedie, Frances Ha finn essensen av Gerwigs karakter (eller Gerwig sjølv?) og får dei korte 85 minutta til å fly forbi, til min misnøgd og glede.

Skrevet av Jonas Mæland


4. Roma (2018), av Alfonso Cuarón

Roma er basert på regissøren Alfonso Cuaróns barndom i Mexico City. Filmen er en samling av barndomsminner knyttet sammen av den gjennomgående historien om Cuarón-familiens hushjelp som fungerer som hovedkarakteren. Den er som mange av de andre filmene på denne listen utelukkende svarthvitt. Den er i utgangspunktet filmet i farger som de aller fleste andre moderne svarthvitt filmer, og deretter fjernes fargene i post-produksjon. Når det kommer til Cuaróns valg om å fjerne farger, virker det naturlig at det handler om å gi seeren en følelse av nostalgi.

Ved å imitere estetikken til eldre filmer minner man konstant seeren på at handlingen foregår i en svunnen tid, selv om handlingen i Roma foregår etter fargefilmen allerede var standard. Valget om å slippe filmen i svarthvitt gir også muligheter til å understreke bruk av naturlig lys i Roma. Store deler av filmen er spilt inn ute i direkte sollys, og det gir helt egne toner av grå som er distinkte fra andre filmer på denne listen. Samlet er Romas estetikk og handling et flott vindu inn i livet til en tett sammenknyttet familie i en kaotisk og farlig verden.

Skrevet av Ylva Jonsdatter Haagensen-Løkke


3. Hatet (1995), av Mathieu Kassovitz

Selvfølgelig er vi nødt til å ha med en film fra selveste Frankrike også, landet som kanskje er vel så kjent for sine svarthvitt filmer som for de i farger. Hatet (originaltittel La Haine) ble en umiddelbar suksess etter sin utgivelse i 1995, da den brakte inn prisen for beste regi til regissør Mathieu Kassovitz under filmfestivalen i Cannes. Filmen taklet politivold, rasisme og konfrontasjoner på en måte ingen franske filmer tidligere hadde gjort. Gjennom sterke, høykontrast svarthvitt bilder følger filmen et døgn i livet til tre unge menn fra en av Paris fattige forsteder mens de venter på nyheten om hvorvidt en av vennene deres overlever etter et sammenstøt med politiet under demonstrasjoner natten før.

Ikke bare er det handling og tematikk som er hardtslående og direkte i Hatet; Vincent Cassel, Hubert Koundé og Saïd Taghmaoui oser av energi fra start til slutt, og de spektakulære kameratriksene og «in-your-face» klippene ivaretar den røffe, sinte utstrålingen til filmen. For alle som ikke er overbevist om at Hatet er noe man absolutt burde se så kan det sies at filmen faktisk ble så godt mottatt av det franske folket at statsminister Alain Juppé arrangerte en obligatorisk visning til av filmen til hele den daværende franske regjeringen.

Skrevet av Mathias Mørch


2. Schindlers Liste (1993), av Steven Spielberg

En historie så tragisk, men likevel håpefull. Jævlig, men også vakker. Oskar Schindler var under andre verdenskrig en mann som ene og alene klarte å redde over 1000 jøder fra hendene til nazistregimet. Schindlers Liste viser frem denne historien i sitt beste lys.

Schindlers Liste er en film som i stor grad spiller på fargene den benytter seg av, og lar dette bli et virkemiddel i seg selv. Den er såpass visuelt sterk, at den fanger deg i bruken av små element som ikke er i svarthvitt. Historien i seg selv er sterk nok til å holdes oppe i bruken av svarthvitt, og dette er også med på å bidra til en sterk følelse av realisme i årstallene den grunner i. Det vekkes sterke følelser gjennom hele filmopplevelsen. Fra ubehag til lettelse, fra avsky til medfølelse. Filmen er bredt anerkjent både blant kritikere og publikum, og Steven Speilberg sitter etter denne kreasjonen med mange priser på hylla. Filmen seiler også hos oss inn på en solid andreplass, en velfortjent plassering til en vellaget svarthvitt film.

Skrevet av Kristin Rydland


1. The Lighthouse (2019), av Robert Eggers

The Lighthouse er ikke bare Robert Eggers andre film, men også hans andre slager. Filmen er satt til sent på 1800-tallet på en liten øy med et fyrtårn. Dette er den nye arbeidsplassen til Ephraim Winslow (Robert Pattinson) som han skal dele med rutinerte Thomas Wake (Willem Dafoe). Etterhvert som dagene går og fyrvokterne blir på godt og vondt bedre kjent, blir det straks evident at øya er et sted hvor galskap florerer.

Hele filmen er skutt som en tidlig lydfilm gjennom gamle linser med 1,19:1 sideforhold, og selvfølgelig i svarthvitt. Dette gir filmen en egen dyster tone og understreker mennenes fortapthet. Mangelen av farger bidrar godt til å skildre akkurat hvor fengslet de er på øya, langt borte fra all sivilisasjon. Hadde den ikke vært i svarthvitt, hadde det heller ikke vært samme film.

Denne filmen er en av de som har alt. Kinematografien er førsteklasses og det samme kan man si om lyden. Når det kommer til skuespillet så er det noe av det beste skuespillet jeg har sett i mitt liv, og det er jeg nok ikke alene om. Robert Eggers og Jarin Blaschke (kinematografen) demonstrer med denne filmen hvilken effekt svarthvitt kan ha.

Skrevet av Herman Trosholmen Skurdal