År for År – 2013

I den massive verdenen vi lever i, er det umulig å få med seg alle gode filmer. Det man får sett er gjerne begrenset til hva de viser på norsk kino, og når man går på kino, er det gjerne ikke så fristende å se den ene uavhengige eller utenlandske filmen, selv om du vet at den egentlig er sykt bra. Du stikker trolig heller og ser den største filmen du har hørt om, med de største plakatene og den største reklamekampanjen.

Og med dette, så skjer det at man mister mange av disse skjulte diamantene. De trenger igrunn ikke å være så alt for skjulte heller, men det er typisk mange filmer man bare mister iløpet av et år. Og dette er grunnen til at vi kjører denne spalten. Vi skal gå år for år tilbake i tid, hver uke, og sette lys på 2-3 favoritter vi i redaksjonen mener de fleste sikkert har oversett.

Denne uken er vi tilbake i 2013 med tre filmer som fyller spekteret. En intellektuell, en spesielt emosjonell og en usedvanlig underholdende film, for hvert humør.


All is Lost (2013) – J.C. Chandor

 

Robert Redford tar for seg havets vrede etter en skipscontainer tilfeldigvis flyter borti seilbåten hans og knuser et stort hull i skroget hans. Han er en dreven fyr, og vet hva han skal gjøre i ulykke, og klarer å MacGyvere seg frem til en rask fiks. Denne fixen redder kanskje båten, men det samme kan ikke sies om radioutstyret og telefonen hans. Han er fortapt midt på sjøen, uten kommunikasjon i et bokstavelig talt synkende skip, og vi følger han på denne overlevelsesturen.

Hovedkraften i denne filmen er de fantastiske skuespiller-evnene til Redford, som etter over 50 år som skuespiller, fortsatt klarer å fenge. Filmen definisjonen av et one-man show. Vi får ingen flashbacks, ingen dialog, bare Redford som gjør alt han kan for å overleve. Igjennom hele filmen ytrer han to linjer, og en av dem er at han skriker «FUCK» fra fulle lunger. For realistisk sett så snakker nok ikke den generelle skipsforliste mannen så mye til seg selv. Men når han først gir lyd fra seg, så skjønner du virkelig hvorfor.

En film uten dialog høres kanskje kjedelig ut, men det kan på ingen måte sies om filmen. Bare teknisk er det en fryd for øye/øre-kombinasjonen. Om jeg skulle forklart denne ved å sammenligne med andre filmer, så hadde det blitt Life of Pi krysset med 127 Hours, med en liten bit Cast Away drysset inn. Alt dette uten Hollywood-preget.

Nydelig musikk og fantastisk lydarbeid – til tross for at det er mindre enn ett minutt med snakking i filmen – gjør dette til en sjelden opplevelse av en film. Det å være fortapt på sjøen fungerer som en fantastisk bokstavelig metafor på å være fortapt i livet, og hvordan en liten bit med håp kan være nok til å fortsette, uansett hvor ille ting går.

– Sigfred Storstrand


Cheap Thrills (2013) – E. L. Katz

Craig har akkurat fått sparken fra jobben sin. Uten penger å forsørge sin arbeidsledige kone og lille barn gjør han det eneste man kan gjøre. Han bruker de siste pengene han har på en pub i håp om å drukne sorgene sine i et glass. Han møter på Vince, typen fyr du gjerne husker som et forbanna rævhøl på VGS, men behandler deg som om dere var bestevenner. Før Craig klarer å unnslippe Vince blir de praiet bort til en rik fyr i hjørnet som i anledning bursdagen til hans trofé-kone bestemmer seg for å utfordre dem til dumme utfordringer for deres underholdning, i bytte mot voksende pengepremier. Og før Craig vet ordet av det, har han fisket seg inn i en kveld som byr ned i et mørkt og grotesk hull av grådighet.

Det er en liten og enkel film, og det er ingen grunn til at den skal være så ufattelig underholdende, og samtidig intelligent som den er. Selv hvor barnslig det er å be noen bryte seg inn i naboens hus for å drite på gulvet deres, er det spillet imellom Craig og Vince som virkelig skinner igjennom. En av dem trenger penger for å forsørge familien sin, og den andre trenger pengene for å heve seg over fyren han alltid har vert smålig misunnelig på. Og jo mer penger som kommer inn i bildet, jo mer vil den andre ødelegge for den andre for å både tilfredsstille sitt eget ego, og å fylle sin egen lommebok.

Cheap Thrills er samtidig en overraskende smart film som håndterer det mannlige egoet på en dyster måte, samtidig som den er like humoristisk og underholdende som en slik pikkmålings-konkurranse høres ut, og den kan ikke anbefales nok til en filmkveld med gjengen.

– Sigfred Storstrand

 

 


Under The Skin (2013) – Jonathan Glazer

 

En vakker kvinne i en varebil ber tilfeldige menn om veibeskrivelser. Etter noen utvekslinger tilbyr kvinnen skyss. Samtalen blir stadig mer familiær og flørtete, og omsider ber hun de hjem til seg. Mysteriekvinnen er uimotståelig vakker, mennene kan ikke dy seg fra å si selvfølgelig. De tar seg inn i et mistenkelig hus og kort tid senere er det bare kvinnen som forlater huset. Det som er tilsynelatende en seksuell fantasi som er i ferd med å gå i oppfinnelse viser seg å være til mareritt for alle som takker ja til henne.

Denne filmen griper deg ved nervene og slipper ikke tak før siste stund. Man finner seg i å frykte mysteriekvinnen (Scarlett Johansson) mens hun metodisk søker etter sitt neste offer. Under the Skin mestrer alle prinsippene i thrillersjangeren til punkt og prikke.

Scarlett Johansson spiller rollen som en kald, kalkulerende sosiopat feilfritt. Med et distansert blikk i skalkesjul suger hun deg inn. Karakteren vekker enormt interesse simpelthen på grunn av ens uvitenhet. Informasjons-underskuddet er perfekt balansert i filmen. Man tillates å spekulere på hvorfor, men aldri hva det er som skjer. Man investeres i filmen kontra å stille seg undrende til hva det er man bærer vitne til. Dette er thriller 101.

Filmen åler fremover i handlingsforløpet i et neglebitende tempo. Filmen oppfattes som treg, vi har en fornemmelse som at en forferdelig hendelse skal skje– når, hvor og hvorledes derimot vet man ikke. Mørke toner dominerer filmens estetikk i de første aktene, mens filmen jobber mot sin vending åpner landskapet seg til Skottlands vakre fjellområder. Under the Skin er visuelt utsøkt og fremhever skitne settinger samt idylliske landskap.
Lydsporet er i seg selv et mesterverk, industrielle spill og verkte fioliner er perfekt harmoni med det filmatiske. Om det finnes en filmscore som er verdt å ha Spotify, må Under the Skin være en av dem.

Dette er en film som er regissert, klippet og spilt strålende til et nervepirrende lydspor. Jeg hevder derfor at Under the Skin er den beste filmopplevelsen i 2013.

– Travis Alexander Ravn