Meny Lukk

«Black Mirror» Sesong 5: Den menneskelige faktoren

Det er få serier med høyere kultstatus enn Black Mirror. Etter å ha innviet det nye året med det interessante interaktive eksperimentet Bandersnatch, er serien nå endelig tilbake med sin lenge etterlengtede 5 sesong. Antologi-serien har vokst fra sitt obskure britiske opphav til et allmenkjent og så å si universalt elsket kultur-objekt, og de senere sesongene er støttet opp av Netflix, med budsjett og promotering som står i stil. Det er ikke lenger obskure britiske skuespillere, men heller Hollywoodkjendiser som Anthony Mackie og Topher Grace som pryder skjermen.

For noen er nok dette en skuffelse. På tross av Charlie Brooker sin konstante kreative kontroll på serien, har den beveget seg vekk fra sitt kyniske britiske arnested i favør for mer polert Hollywood-historiefortelling. Hver eneste episode ender ikke lenger opp som et teknologisk helvete for hovedpersonene, ei heller er samfunnskritikken like hardtslående. Det er mer tydelig enn noensinne at mennesker og menneskelige historier har tatt over fokuset, med teknologien mer som en tilsidesatt katalysator.

Kreativiteten er fortsatt på plass, dog. Sesong 5 er ikke helhetlig den beste, men presenterer interessante tankevekkende premisser. Alle episodene er ikke like solide, men fortsatt fulle av smarte observasjoner om den teknologiske utviklingen vi lever igjennom, som få hvis noen vet hvordan å takle.

Striking Vipers

[usr 3]

Danny (Anthony Mackie) lever et rolig forstadsliv med sin kone og unge sønn, når bestevennen hans fra college Karl (Yahya Abdul-Mateen II) møter opp i bursdagsselskapet hans. Med ny virtual reality-teknologi mimrer de to over spill de brukte hele natta på i sine yngre dager, men ting utvikler seg plutselig i en ny og uforventet retning som gjør livene deres vanskelig å returnere til.

Striking Vipers er, som med det meste av Black Mirror, bygget på et kult konsept. Det største problemet her er at episoden er alt for lang. Den føles utrolig seig, og imellom de interessante øyeblikkene føles det ut som dobbelt så mye fyllmasse. Det er glimrende skuespill og kjemi imellom skuespillerne, og noen nokså flotte bilder. En kan merke at det økte budsjettet til serien ikke bare har gått til skuespillerne, men også til finpussen. Slutten føles ut som klassisk Black Mirror, og episoden kunne vært en innertier om tempoet var bedre og spilletiden var kuttet ned med 15-20 minutter.

Smithereens

[usr 5]

Den enigmatiske Chris (Andrew Scott) kjører for et Uber-lignende selskap, men plukker bare opp folk fra et fast sted i London. Han deltar på gruppemøter for mennesker i sorg, men deler ikke sin historie. Han er overveldet av alle de distraherende teknologiske lydene rundt seg, men lydboken om avslapning han hører på i bilen virker ikke til å hjelpe stort. Det viser seg at han brenner for et alenestående mål som ender opp med å dytte han ned en desperat og farlig vei.

Episoden tar for seg en hærskare med samfunnskritiske teknologiske temaer, men det mest sentrale er hvor farlig avhengighet til sosiale medier er, og kan bli, for mange. Det er også artig å se episoden leke seg med hvor mye store tech-selskap vet om folk, og hvor mektige lederne for slike selskap er blitt.

Smithereens burde få trekk fordi den føles ikke særlig mye ut som en Black Mirror-episode. Jeg kan ikke annet enn å tilgi det, for dette er nok en av de beste episodene av en TV-serie jeg noensinne har sett. Historien balanserer hardtslående samfunnskritikk, utrolig karakterbygging og fenomenalt skuespill (fra Andrew Scott spesielt) med en mer eller mindre perfekt struktur. Episoden er morsom, spennende, uforutsigbar og ikke minst emosjonelt knusende. Smithereens portretterer sorg, anger og desperasjon bedre enn de fleste storfilmer gjør, og på slutten var jeg blank i øynene, med hjertet i halsen og rett ut andpusten. Hadde dette vært en spillefilm, noe det praktisk talt er, hadde jeg ønsket den Oscar-nominasjoner og kanskje til og med et par statuetter. Det er uforståelig for meg at den i skrivende stund bare har 7.9 i score på IMDb – hva mer kan man ønske seg? Smithereens er et must å se for alle, uansett om man er Black Mirror-fan eller ikke.

Rachel, Jack, and Ashley Too

[usr 3,5]

Tenåringsjenta Rachel (Angourie Rice) har ingen venner, og sliter med livet etter morens død. Hun finner sin flukt i popstjernen Ashley O (Miley Cyrus), og er ekstatisk når hun får en robot-dukke, med Ashley O sin personlighet programmert inn, som bursdagsgave.

Ashley O er utad en sexy og motiverende popstjerne med et flashy image, men lever under terrorveldet til sin tante, som kontrollerer karrieren og livet hennes. Når robot-Ashley klikker, finner Rachel og søsteren ut hvordan å låse opp hele intellektet hennes, og blir kjent med mennesket bak fasaden.

Dette er nok en episode mange kommer til å like å hate. Den er veldig glattpolert, med humor som fungerer for det meste ganske bra for meg personlig, men som for mange kanskje faller litt flatt. Miley Cyrus gjør en god jobb, og rolletolkningen føles nesten ut som en introspektiv representasjon av ”wrecking ball”-fasen hennes og hvordan hun beveget seg vekk fra det, tilbake til mer ektefølt popmusikk. Dette er nok den mest Hollywood-infiserte Black Mirror-episoden noen gang, med et budskap som minner om det man finner i en del tenåringsfilmer. Rachel, Jack, and Ashley Too har fortsatt god underholdningsverdi, med en god struktur, og lider ikke av for lang spilletid og fyllmasse som første episode gjør.

***

Black Mirror beveger seg stadig lenger vekk fra sitt obskure opphav med stadig dyrere produksjoner og større stjerner. Stjernestatusen er nok ikke et detriment for serien så mye som Hollywoodifiseringen er. Dette har tross alt vært Black Mirror hele veien, fra Jon Hamm i White Christmas til Bryce Dallas Howard i Nosedive. Serien har vært frem og tilbake med formelen, og sin bruk av kjente ansikt. Skiftet fra teknologi til mennesker og kynisk til håpefullt er nok det hardbarka hipster-fans er mer opptatt av og mer sure på. Og det er ikke vanskelig å sympatisere med det – serien kommer nok aldri til å gjenskape magien til 15 Million Merits. En del av gleden for min del er å se serien utvikle seg, se serien få lov å gå alle veier den ønsker. Smithereens er ikke en klassisk Black Mirror episode, men det er for meg utvilsomt den beste noensinne, fra alle målbare kreative parameter. Det er lett å svelge noen middelmådige Striking Vipers for å få mer av det.

Sesong 5 er den dyreste og mest stjernespekkede sesongen hittil, med en helt grei episode, en god episode, og en fenomenal episode. Er man fan av serien faller man lett i en av to leirer – de som ser tilbake med et rosenrødt blikk på sånn det en gang var, og de som kan sette pris på seriens konstante utviklingen. Det er uansett verd å få med seg sesong 5, spesielt episode 2, Smithereens.

https://www.youtube.com/watch?v=2bVik34nWws

Black Mirror (sesong 5) – skapt av Charlie Brooker; med Andrew Scott, Anthony Mackie, Topher Grace og Miley Cyrus. Spilletid: Land: Storbritannia / USA. Aldersgrense: N/A (sannsynligvis 12 år)

Relaterte innlegg