«Vitello trenger en far» – Morsom og ekte
Et ekte og fint perspektiv på det å vokse opp uten en far. Regissør Dorte Bengtson gjør en god jobb i å fortelle et barns historie på en uanstrengt måte.
«Peppermint» – I beste fall uengasjerende
Hevn er fett på film. Folk som på blodig vis tar livet av skurker i rettferdighetens navn er en velkjent greie, og er utgangspunktet for noen flotte filmer. Peppermint er definitivt ikke helt fantastisk, den er tvert imot ganske laber.
«The Predator» – Usexy cyber-dreads
Neppe noen Oscarkandidat, og langt unna Shane Blacks høydepunkter. Underholdningsverdien er størst når regissørens karakteristiske humor får styre skuta.
«Solo: A Star Wars Story» – Et Stort Runk
Jeg sier om Solo: A Star Wars Story som jeg pleier å si etter å ha sett en Marvel-film: De store følelsene uteble, men det var jo fett da.
«Mountain» – Om fjell
Med Mountains tar Jennfifer Peedoms sikte på å ta et fast grep om hånda di og dra deg med til noen av verdens mest eksotiske og visuelt spektakulære steder.
«Første Mann» – Forhistorisk fotballglede
Selv om filmen føles mye mer velkjent i form enn Aardmans tidligere verker, er Første Mann morsom, og ikke minst en maktdemonstrasjon i praktisk animasjon.
«The Unknown Soldier» – Krig i mikroperspektiv
Trenger verden enda en film om andre verdenskrig med blå, grønne og grå fargetoner? Svaret er vel “tja”, men jeg sier ikke «nei takk» til The Unknown Soldier. Om den ikke er så innmari nyskapende, er det iallefall en knakende god film om helt vanlige finner, med hver sine historier og liv, som blir matet inn i en destruktiv krigsmaskin. Filmen er basert på en finsk roman ved samme navn, som har en spesiell plass i finsk litteraturhistorie. Historien her er i utgangspunktet ganske så grei – et kompani sammensatt av folk fra forskjellige steder og samfunnslag kjemper mot russere i de syd-finske skoger under det som kalles fortsettelseskrigen. Dette er den tredje film-adaptasjonen av denne historien. Mens det finnes mange krigsfilmer som påberoper seg å være realistiske, er det heller få av dem som makter å komme like tett på de involverte som The Unknown Soldier. Kamera er sammen med soldatene i skyttergravene, i tett løvskog, og over åpne elveleier. Det er langt mellom de episke oversiktsbildene og makroperspektivene. Lyd-arbeidet her er også helt eksemplarisk: Den intense nerven, skjerpa sanser, skudd og stemmer rett utenfor synsfeltet, sammen med lyden av skandinavisk skog plasserer oss akkurat der regissør Aku Louhimies vil – midt blant det lille kompaniet. Nært kameratskap, slik bare krigsfilmer kan fortelle om, står sterkt i historien. Det er allikevel individene som er kjernen her, spesielt karakteren Rokka (Eero Aho), en skyteglad hardbarka bonde med avsmak for autoriteter. Eero Aho spiller svært godt, og hans rebelske, men jordnære lynne resonnerer godt med hva filmen egentlig handler om – mannen i gata som befinner seg i en ganske inhuman posisjon. Utenom Rokka blir ikke resten av kompaniet behandlet med like tydelig pensel, men vi ser allikevel indre og ytre konflikter utspille seg gjennom en lang krig. Og krig er ganske ugly i The Unknown Soldier. Til tross for sjangerens iboende glorifisering av død og fordervelse, er det en overtone av meningsløshet og stillstand som akkompagnerer de intense krigsscenene. Det er heller lite blodsprut og innvoller sammenlignet med andre moderne krigsfilmer, det store ubehaget ligger i den tette kameraføringen og de altfor nære granat-eksplosjonene. En åpenbart påkostet krigsfilm, som har sin store styrke i den ukomfortable nærheten til reelle, men umenneskelige forhold som utspilte seg i Finland og resten av verden under andre verdenskrig. Mantraet her er at The Unknown Soldier ikke pløyer ny mark, den minner på mange måter om klassikere som Saving Private Ryan, spesielt i estetikk og tematikk. Allikevel er det noe eget her, noe utprega finsk, nøkternt og ekte, som skiller filmen fra det ekshibisjonistiske sirkusshowet som krigsfilm fra Hollywood ofte kan bli. Alt i alt en flott, pen og intens film – jeg koste meg. The Unknown Soldier (Tuntematon sotilas)- Regissert av Aki Louhimies; med DyAlina Tomnikov, Eero Aho, Johannes Holopainen. Spilletid: 2 t. 15 min. Land: Finland. Premiere: 9. februar 2018. Aldersgrense: 15 år
«Kometen» – Konturen av noe kult
Filmstudentene ved den norske filmskolen står bak denne spillefilmen, som til tross for sterke ideer sliter med å utvikle og pleie disse.
«Risk» – Bak brannmuren
Risk gir et unikt innblikk bak WikiLeaks vanntette forsvarsverk, og tegner et komplekst bilde av Julian Assange.
«Askeladden i Dovregubbens Hall» – Helt passe lykkelig i alle sine dager
Av all tankeløs norsk barnefilm du kan vise de unge lovende, er nok denne blant de kulere.