Vekas Strøymetips – 29/11/17

På Netflix: The Meyerovitz Stories (Noah Baumbach, 2017) Når jeg hører ordene «komedie», «Adam Sandler» og «Ben Stiller» i samme setning, får jeg noen Vietnam-flashbacks og svetten begynner å renne. Marerittene om Grown Ups vil aldri slutte, og jeg har heller ikke kommet meg over det forrige Sandler-Netfix-samarbeidet jeg så, nemlig The Ridiculous 6. Men sleng på ordene «regissert av Noah Baumbach» og håpet vokser raskt. Og for å si det med en gang: The Meyerowitz Stories er ikke en Sandler-film, det er en Baumbach-film. The Meyerowitz Stories er en film om en langt i fra perfekt familie, og det å godta hverandres imperfeksjoner, noe de aller fleste kan kjenne seg i. Dustin Hoffman gjør en fantastisk rolle som faren til Stiller og Sandler, og gjør mye av filmen til det den er, selv om det meste blir lagt på skuldrene til de to sønnene hans. Og med det sagt, Sandler leverer faktisk en av sine beste prestasjoner noensinne. En veldig sårbar film som gir alle karakterene sine tid til å fortelle historien sin. Om en person er sjalu på hvordan en annen blir behandlet, får vi også høre de negative sidene fra den andre. Og det er noe av det som gjør filmen så bra som den er. Vi får en skikkelig dybde i historien, og gjør den til noe man enkelt kan relatere seg til. The Meyerowitz Stories er en av Netflix’ beste filmer hittil, og et av høydepunktene fra 2017 hittil. Thomas Fjellum På Viaplay: Kubo and the Two Strings (Travis Knight, 2016) Heilt sidan eg såg trailaren til ParaNorman tilbake i 2012 har eg vore fascinert av stilen til animasjonsstudioet Laika. Dei lagar filmar i hovudsak for barn, animert med stop-motion-teknikk, men tør å legge inn litt skumlare element enn ein gjerne forventar. Eit fellestrekk for filmane til Laika er at dei stolar på intelligensen til sine unge sjåarane. Det snakkast ikkje ned, og dekkast ikkje over viktige tema med for tung kamuflasje av søte og tullete ting. Dette er ein ting Laika har til felles med japanske Studio Ghibli, og saman med den distinkte visuelle stilen skil dei seg difor ganske godt ut. Kubo and the Two Strings, eller «og det magiske instrumentet» som filmen heiter på norsk, er eit episk eventyr. Den er satt i middelalderens Japan, i ei drøymeliknande verd full av magi og sverdkamp. Kubo er ein ung gut som saman med mora er på flukt frå den vonde, auge-stelande bestefaren sin. Dei bur på utkanten av ein liten landsby, der han om dagen tenar til livets opphald ved hjelp av nydeleg magisk origamikunst. Når dei vonde kreftene endeleg finn dei må Kubo ut på leiting etter ein legendarisk rustning med sverd, tilsynelatande det einaste som kan hjelpe dei å slå fienden. Dette er ein actionfilm med overraskande høgt tempo. Bakgrunn er gjeve raskt og effektivt, og store deler av filmen består heller av imponerande slagscener. Til tider er nok slåssinga litt dryg for dei yngste, men dei verste augeblikka hoppar filmen sjølv over. Måten Kubo sine evner kjem i spel i desse kampane er merkverdig. Med seg på reisa har han nemleg to kompanjongar, ein kynisk ape-amulett som er kome til live, og ei gløymsk samuraibille. Desse tar seg av dei grovaste sakene, mens Kubo står for det meste for oppbyggande magi og ikkje-valdelege løysingar. Reisa til Kubo går like mykje i sirkel gjennom minna av hans eigen familiehistorie som faktiske landskap, og endar til slutt opp i ein showdown tilbake ved byrjinga. Det er her den verkelege styrken til Kubo visar seg, og han avsluttar ting på ein uventa, men fullstendig passande og særs rørande måte. Kristian Kvamsøe

Vekas Strøymetips – 22/11/17

På Netflix: Okja (Bong Joon-ho, 2017) Boog Joon-Ho er ein utruleg allsidig filmskapar, og han har ikkje blitt mindre spesiell etter å ha entra den engelskspråklege marknaden. Sjølv fekk eg opp augo for han etter sci-fi togthrilleren Snowpiercer, og vidare fekk eg whiplash av monsterfilmen The Host. Med Okja spinnast sjangerhjulet igjen, og endar opp på det eg vil kalle ein blanding av eventyrfilm for barn og hardbarka sosial-kommentarkomedie. Store deler av filmen får plass under fyrstnemnde sjangerparaply. Det internasjonale matvarekonsernet Miranda Corporation har oppdaga ein ny griseart, og har sendt eksemplar verda rundt for å la forskjellige bondekulturar konkurrere om kven som driv best oppdrett. Langt oppe i dei sør-koreanske fjella møter me Mija og bestefaren hennar, som saman har oppfostra Okja. Dei ligg an til å vinne denne konkurransen, men Mija ynskjer ikkje å gje frå seg Okja, og har difor har bedt bestefaren om å kjøpe ho fri. Når dette ikkje går som planlagt rømmer Mija heimanfrå for å få tilbake kjæledyret sitt. Hijinks ensue. På vegen innblandast Mija med ei dyreaktivistgruppe kalla Animal Liberation Front (ALF), og det er herifrå filmen mistar moglegheita for å blir rata «tillatt for alle». Filmen har ein ganske tøysete tone gjennom det heile, med Jake Gyllenhaal sin spastiske programleiartype som komisk høgdepunkt, men den tar nokre ganske dryge vendingar. Sjølvsagt har Miranda Corporation skjulte hensikter, og gjennom avsløringane av desse kjem filmens kritiske standpunkt fram. Spesielt scenene satt i Miranda Corporation sitt skitne laboratorium er ikkje for dei mest kjenslevare. I Okja blandar Bong kyniske stikk til konsumarsamfunnet med sær komedie. Det burde kanskje ikkje fungere, men med Paul Dano, førnemnde Jake Gyllenhaal, og Tilda Swinton (gonger to) er det likevel ikkje so rart at han klarar å halda balansen. Dette er den mest originale Netflixproduksjonen til no, og det skulle ikkje forundre meg om den fortset å vere det ei god stund framover. Kristian På Viaplay: The Pixar Story (Leslie Iwerks, 2007) Pixar er eit unikum i film- og animasjonsverda. Få studio, om nokon, kan vise til eit like høgt og stabilt nivå av kvalitet. Sidan 1995 har dei gjeve ut 19 filmar, kvar minst 12 av dei er svært gode (dette er ikkje eit digg, eg har berre ikkje sett resten). Då denne dokumentaren vart laga var Cars den siste som var kome ut, og var deira sjuande udiskutable suksess på rad. Men historia til selskapet byrjar mange år før Toy Story… Grunnlaget for Pixar sin suksess vart nemleg lagt på 70-talet, og filmen tek seg tida til å skildre korleis utviklinga av dataanimasjon spela ei stor rolle. Den fylgjer mykje av karrieren til regissør og nøkkelperson John Lasseter. Saman med datateknikaren Edward Catmull og Steve Jobs får han æra for at Pixar vart som det vart. På ein måte går historia i ein stor sirkel, frå Lasseter blir sparka av Disney, via jobb for Lucasfilm og Industrial Light and Magic, til etableringa av Pixar, før dei til slutt blir kjøpt opp av Disney igjen. Sidan The Pixar Story var laga då studioet endå var rekna som ufeilbarlege, og hadde nyleg blitt kjøpt opp av Disney, har filmen meir enn eit hint av å glatte over ting litt. Ikkje at utfordringane deira er fullstendig sletta frå narrativet, men fokuset ligg definitivt på alt det positive dei gjorde, spesielt til nærare filmen kjem notida.  Men kvart ledd av reisa er likeframt full av spennande detaljar. Til neste år kjem oppfylgjaren til min favorittpixarfilm, The Incredibles, og i 2019 skal det visst kome ein fjerde Toy Story. Risikoen for at dei utvatnar sitt eige rykte blir berre større for kvar gong eit tal står sist i filmtitlane. Men enn so lenge held dei fram med å vere eit unikum, og denne dokumentaren er eit hyggeleg innblikk på vegen dei tok dit. Kristian

Vekas Strøymetips – 15/11/17

På Netflix og Viaplay: The Rover (David Michôd, 2014) Denne filmen må seiast å vere ein ganske nær slektning til Mad Max-filmane. Den finn stad i Australia ti år etter «the collapse», og omhandlar ein skøytelaus mann som får bilen sin stolen og gjer alt han kan for å få den att. Sounds familiar? Vel, utanom dei slåande solbleika naturbileta divergerer dei to filmane ein del etter anslaget. Samfunnet har begynt å slå sprekkjer, men har ikkje heilt nådd Immortan Joe-nivået endå. Pengar er framleis i omløp, og folk har endå varer å selje. Me møter den titulære namnlause omstreifaren i ein slags bar, tydeleg i dårleg humør. Tre kjeltringar på rømmen frå eit feila brekk stikk av med bilen hans, og startar med det ei jakt som tek opp heile speletida. Ok, so er det veldig Mad Max-aktig endå. Guy Pierce spelar hovudrolla med ein brutal, men stoisk kynisme. Han er skjegga og skrinn, men ikkje makteslaus. På vegen treff han fjerdemann i crewet, Ray, som vart forlaten av gjengen etter ein skotskade, og tek han som gissel og vegvisar. Rey er portrettert som naiv og lettare tilbakeståande, spela av ein langt frå typecasta Robert Pattinson. Jakta gjennom øydemarka skjer definitivt på skuggesida av samfunnet, men det er uvisst om det finst andre sider lenger. Eg har moglegvis nemnd Mad Max for mange gonger til no, og det må poengterast at likskapane i plot ikkje reflekterast i uttrykk. Dette er slow-burn thriller, med lange takningar og filosoferande samtalar – periodisk punktert av grufull vald. The Rover er like deler spanande og melankolsk, forankra i sterke rolleprestasjonar frå Pierce og Pattinson. Kristian På Viaplay: Me and Earl and the Dying Girl (Alfonso Gomez-Rejon, 2015) Det finst haugevis av oppvekstfilmar av denne typen, reint overflatisk. Gut følar seg som ein outsider på skulen, har kanskje berre ein venn, og har eit anstrengt forhold til jenter. Ganske typisk. For å skilje seg ut frå mengda er det spesifikt to ting denne filmen gjer som fungerer svært bra. For det fyrste ser me filmen gjennom augo til «Me»-karakteren Greg. Ikkje det mest banebrytande i seg sjølv, men greia er at han er særs subjektiv og upåliteleg, noko som gjev filmen eit ekstra forteljande lag. For det andre utspelar forholdet hans til «the dying girl», Rachel, seg på ein ganske uventa måte. Filmen unngår dei mest utslitne romantiske klisjéane, til dømes å gjere ho til hans store crush som endeleg ser på han romantisk, eller å la ho vere den vennen han aldri såg på den måten. Dette åleine er utruleg herleg. I eit forsøk på å gli friksjonslaust gjennom skulen har Greg nemleg delt inn alle medelevane i undergrupper basert på stereotypar, men plassert seg sjølv utanfor. Greg kjenner eigentleg ikkje Rachel, og dei kjem berre i kontakt på grunn av at ho blir sjuk. Til og med Earl, hans einaste ordentlege venn, har han plassert på ein armlengds avstand, og refererer til han som ein kollega, då dei brukar fritida på å lage kortfilmar i lag. Me and Earl and the Dying Girl er ikkje ein reint dyster film. Mellom dei nemnde kortfilmane, Greg sine stop-motion animerte fantasiar, og Nick Offerrman i rolla som far hans er det mykje god humor. Musikken til Brian Eno og Nico Muhly er til tider litt standard indiefilm-aktig, men fungerer likeframt oppløftande. Men det beste med filmen er korleis den konfronterer sin eigen hovudkarakter. Det kan til tider verke som filmen har tenkt å hoppe over dei tøffaste konfliktane mellom Greg og Rachel eller Greg og Earl, og difor smell det ekstra hardt når den ikkje gjer det. Kristian

Vekas Strøymetips – 08/11/17

Dobbel dose Netflix med fokus på austasia! Denne veka går me god for ein dokumentar om Nord-Korea, samt ein spelefilm om Kambodsja. Enjoy!

Vekas Strøymetips 01/11/17

David Fincher og Noah Baumbach har begge klart igjenkjennelege filmatiske uttrykk, men med lite overlappande type karakterskildringar. Me anbefalar begge.

Vekas Strøymetips 25/10/17

Visste du at Stranger Things kjem med ny sesong på fredag? HAR DU IKKJE SETT DET ENDÅ?! Kom her, og la oss fortelje deg kvifor du må rette opp i dette.

Vekas Strøymetips – 18/10/17

Tap, sorg, hemn og religion er blandt temaene denne veka, og me pushar HBOs beste serie på 2010-talet, og ein karakteristisk sterk film frå Denis Villeneuve

Vekas Strøymetips 12/10/17

På Netflix/TV2 Sumo: Maniac (Espen P. A. Lervaag og Håkon Bast Mossige, 2015) Denne Rubicon/TV2-produksjonen så dagens lys allerede i 2015, men fikk ikke nevneverdig oppmerksomhet før for litt siden, da det ble klart at Netflix hadde kjøpt rettighetene til serien. Akkurat hvorfor denne gikk såpass lang under radaren for de fleste (inkludert meg selv) har nok flere årsaker, de ti episodene som nå er å finne både på Netflix og TV2 Sumo er tydelig preget av lavt budsjett og fikk en lunken til kjølig mottakelse da de kom ut. Det serien derimot har masser av er de mytiske og udefinerbare kvalitetene sjel og glimt i øyet. Handlingen følger psykisk syke Espen, som mesteparten av tiden lever i en fantasiverden med han selv i sentrum, mens han i virkeligheten er innlagt på en institusjon. Tematikken psykisk helse blir behandlet med mer humor enn alvor, selv om de mørke undertonene er tilstede. Seriens største bragd og styrke er sjangerleken, kombinert med spenningsforholdet mellom de stiliserte sekvensene fra Espens fantasi og den grå institusjonshverdagen. Én episode utspiller seg delvis på Hotell Cæsar, mens en annen som en American Pie-film. Serieskaperne Espen P. A. Lervaag og Håkon Bast Mossige spiller selv hovedrollene, og selveste Arif gjør en god gjesterolle. Selv om mye av kritikken mot Maniac fremdeles er valid, er dette likefullt en interessant humorserie med noen ganske unike og varme kvaliteter. Netflix-remaken ryktes å skulle ha premiere i 2018, og med Jonah Hill og Emma Stone i hovedrollene er det liten tvil om at ambisjonene er høye. Vi venter i spenning, og i mellomtiden er den norske originalversjonen vel verdt en god gammaldags binge-watch. – Even Steine På Viaplay: Jackie (Pablo Lorraín, 2016) Nokon skodespelarar er flinkare til å forsvinne inn i ei rolle enn andre. Til dømes vil ein karakter spela av George Clooney nesten alltid vere meir Clooney enn ein original karakter. Langt borte i andre enden av spekteret finn me prestasjonar som Natalie Portman sin i denne biografiske filmen om Jackie Kennedy. Arbeidet ho har gjort med å gjenskapa essensen til fyrstedama er forbi imponerande, og eg blir ikkje overraska om «tapet» hennar for Emma Stone under årets Oscar-utdeling blir hugsa som ein bommert frå akademiet si sida. Men rolleprestasjonen hennar er langt frå den einaste kvaliteten til denne filmen. Regissør Pablo Lorraín (kanskje mest kjend for filmen No frå 2012) har laga ein unikt gjennomført og fokusert film, som berre så vidt tangerer rammene til ein tradisjonell «biopic». Fortalt frå Jackie sitt perspektiv, slik ho sjølv formidlar det til ein journalist, deltar me i hennar oppleving av den næraste tida rundt snikmordet til ektefellen og presidenten John F. Kennedy. På ein måte er Jackie anti-filmen til biografiske filmar som handlar om viktige menn, der koner og kjærastar ofte blir degradert til klagande stemmer som knapt får ein dimensjon å spele på. Samspelet mellom Portman sitt sterke portrett, Lorraíns uansetrengte kontroll på tidskoloritten, og Mica Levi sine ukonvensjonelle komposisjonar fungerer som ei audiovisuell sørgjedrakt. Presset som fell på Jackie i stundene etter skota i Dallas kjennast på kroppen, og for meg vart det på nippet til ubehageleg ved fleire stundar. Sterke kjensler og harde realitetar får lande med maksimal tyngd. Heldigvis har Jackie ryggrada til å halde ting gåande. – Kristian Kvamsøe